Takknemmelig...

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har to friske, fine og sunne barn. Kan ikke forestille meg hvordan livet ville vært uten Julie og Johannes. Mine to øyenstener.
Ikke alle er like heldige som meg. Desverre så hender det seg at ting går galt enten under svangerskepet eller under fødselen.
Gøril fra Trondheim (i blogg-linken nedenfor) har/fikk en sønn som var svært syk. Lille Jesper ble bare litt over 3 år. Å i bloggen hennes beskriver hun hele veien gjennom sykdommen til sønnen, om livet etterpå, om følelser, sinne, gode og onde opplevelser. Jeg kjenner at jeg har veldig respekt for hvordan Gøril velger å skrive om det på. Det synes jeg er svært tøft gjort av henne.
Jeg har lest litt av bloggen, å blir svært engasjert både på godt å vondt. Av å til renner det en tåre, å jeg får frysninger over hele kroppen. Tenker på hvor tøft de har hatt det. Men lell vil jeg bare lese mer å mer av bloggen hennes. Hun skriver på en engasjerende måte, å du føler at du blir kjent med hele familien når du leser det hun skriver.
Jeg trur nok at ingen som har opplevd noe sånt får til å forestille seg hvordan det er.

http://hjerteskatter.blogspot.com/2010/02/14-dager-siden.html

Jeg må innrømme at jeg synes det er svært vanskelig å snakke med mennesker som har opplevd noe så vondt. Hvilke tanker å følelser de går igjennom. Hjelper det å få en klem, å isåfall når passer det å få den klemmen? Hvilke ord skal man si? Hva er passende/upassende å si? Jeg synes det er kjempe vanskelig, å jeg trur nok ikke jeg er den eneste.

Jeg gjentar meg selv med å si at jeg er svært takknemlig for mine to barn, å tenker på alle som ikke er like heldige.
Anbefaler alle til å ta en titt på bloggen til Gøril. Det setter livet litt i perspektiv.